Da var vi ferdig med bærekraft-delen i valgfaget «Varehandel: bærekraftig og digital» her på HK. Emnet har vært supert med tanke på å gjenoppfriske viktigheten med å vise hensyn og ta ansvar som bedrift. Som jeg nevnte i forrige innlegg finnes det studenter som ikke ser poenget i bærekraftighet, men som forhåpentligvis har endret tankene etter dette kurset. Selv er jeg ingen ekstremist når det kommer til bærekraft, men at det er noe jeg setter høyt når det kommer til all form for handel. Kurset har vært en viktig påminner om årsakene til at samfunnet beveger seg i en bærekraftig retning. Som mange andre, var det nok i 2013 etter Rana-plaza-skandalen, hvor jeg fikk øyene ordentlig opp for hva som egentlig skjedde bak «lukkede dører».
(bbc.com)
Men selv etter dette synes jeg det var fælt å måtte gi opp det vi kaller «fast fashion». Jeg husker jeg elsket det konseptet at du kunne kjøpe 10 plagg på Primark i stedet for 1 plagg på Polo Ralph Lauren. Det grøsser faktisk i meg når jeg tenker på dette i dag. Men handler jeg fortsatt på Primark? Joda, det hender fortsatt en sjelden gang. Men jeg har blitt ganske streng når det kommer til «shopping» generelt (noe jeg er veldig stolt over!). Jeg tar og “kvalitetsjekker” ved å blant annet kjenne på materialene og se at sømmene ikke har noen tråder som stikker ut. Og ikke minst stiller jeg spørsmålet – «er dette et merke som bryr seg om bærekraft?». Som vi har gått mye gjennom i kurset, er det viktig å tenke at produkter skal vare lenge, men også om produktet ble til på en bærekraftig måte. For å si det sånn, den dag i dag blir det veldig lite som går oppi handlevognen på Primark. Sorry not sorry, Primark!
(golegal.co.za)
Læreren i emnet, Thore, har vært helt super. Han har et utrolig smittende engasjement og er ekstremt god på å få elevene til å føle seg sett.
Det jeg har lært i kurset er perfekt til å ta med videre både generelt i livet, og spesielt når jeg nå etterhvert skal starte opp en bedrift.
Den triple bunnlinjen, CSR, Grønnvasking – you name it, alt er gull verdt å ha lært om. Det kanskje aller viktigste jeg har lært er, som jeg også har nevnt tidligere; å bygge forretningsideen ut i fra bærekraft og hvor gunstig dette er med tanke på nåværende og fremtidig konkurranse i markedet. Det er en vinn-vinn situasjon for kunder, planeten, arbeiderne i forsyningskjeden, bedriften selv og økonomien (både på mikro og makro nivå).
Jeg vil fortsette å blogge her, men kommer nok til å skifte litt fokus fra bærekraft til andre områder, nå som vi er ferdig med bærekraft-delen i kurset. Stay tuned! (and stay green) 😉
Fra en tid til annen stirrer vi nok alle på et produkt vi
eier og tenker «hva var alle stegene dette produktet gikk gjennom? Hvordan var
reisen fra produksjon til her hos meg?». Den reisen, kalles en «forsyningskjede».
Som vi vet kan produkter komme fra den andre siden av jorda, hvor den har gjennomgått
mange ledd og prosesser, for å så gå igjennom nye prosesser og behandlinger når
den ankommer et nytt land.
Men hva er en «grønn» forsyningskjede? Joda, det er ganske selvforklarende; en forsyningskjede med fokus på bærekraft. Det innebærer å sjekke at arbeiderne får god nok lønn, at arbeidsplassene er trygge, at transportprosessen er så miljøvennlig som mulig, at produktet ikke inneholder skadelige stoffer for forbrukerne, og så videre.
(predictiveanalyticstoday.com)
Som Gründer-student, opplever jeg stadig vekk medstudenter som synes bærekraft er totalt uinteressant og nærmest «ødeleggende» for kreativ tenkning. Enkelte nevner også at de ser bare ikke fordelen med bærekraft-fokus i bedriftene sine. Og jeg skjønner frustrasjonen! Det er mye å tenke på. Når du endelig har klart å komme opp med en forretningsidé, kommer bærekraft-ansvaret og prikker deg på skulderen. I verste fall kan du måtte legge bort hele ideèn. Bærekraft er noe du bare MÅ gifte deg med og la bli en del av deg. Og som resultat, kan det hende at du kommer på en idè hvor hele forretningsmodellen bygges ut i fra bærekraft. Hvorfor er det gunstig? Jo fordi… Verden endrer seg. Forbrukere bryr seg om noe er miljøvennlig. Og dette må selskaper lytte til, da forbrukere begynner å velge bærekraftige produkter fremfor ikke-bærekraftige. Bærekraft-fokus gir fordeler som konkurransefortrinn og større tillitt. DERFOR er det gunstig. Og hva skjer når alle har fokus på bærekraft unntatt deg? Bærekraft blir en selvfølge, mens du står igjen som en gammeldags, ansvarsfraskrivende, forurensende banditt i forhold. Altså har man som entreprenør egentlig ikke noe annet valg enn å slenge seg på, eller falle ut.
LUSH
Noen som hvert fall ikke «faller ut» og som har bygget sin forretning
ut i fra bærekraft – er LUSH. Lush er håndlaget, «fersk» kosmetikk og selger
alt i fra hudkremer, bathbombs, såper, shampoo, hårfarge, deodorant og
parfymer. Hvis du ikke har hørt om Lush, så er det kanskje fordi de så å si ikke
har noe reklame, ikke en gang samarbeid med kjendiser og influensere. De har heller
fokus på opplevelsen i butikkene og «word of mouth». De har også en nulltoleranse
for dyretesting, hvor de fleste produktene deres er enten veganske eller vegetarianske.
Produktene til Lush blir laget på deres fabrikk eller “kjøkken” som
de kaller det, rundt om i verden som blant annet Usa, Canada, Croatia, Tyskland
og Australia. (wikipedia.org, lush.no).
Lush skriver på sine sider at «Vi vil vite hvor ingrediensene kommer fra og hvordan de har blitt dyrket og behandlet. Vårt innkjøpsteam reiser verden rundt og besøker personlig våre leverandører for å spore opp ingrediensene, møte de som dyrker dem og de som foredler dem. Dette er for å forsikre oss om at de tar vare på miljøet og har rettferdige vilkår for de som arbeider for dem».
Jeg husker da jeg selv var å kjøpte «kropps-skrubb» og fikk litt sjokk når jeg så på boksen «This product was made by…» med en illustrasjon av personen som hadde lagd produktet. Vi er så vant til «anonymitet» i forsyningskjeder at det nesten blir rart å få vite om navnet til personen som lagde produktet ditt.
Lush har også noe som kalles «Slushfondet» som lyder slik: «Motivet for å etablere SLushfondet i 2010 var enkel. Kan vi gå lenger enn bare å kjøpe ingredienser fra rettferdig handel, til i stedet å utvikle partnerskap med samfunnene som produserer råvarene? Etter tre år er svaret et rungende ja!» (…) «2% av summen Lush bruker på råvarer og innpakning blir donert til fondet. Disse pengene blir deretter brukt til å starte opp helt nye prosjekter som bærekraftige gårdsbruk og samfunnsprosjekter. Noen av disse vil produsere og foredle de vakre ingrediensene til produktene våre». (lush.no).
(lush.no)
Vider skriver de:
«SLushfondet er basert på hovedprinsippene til permakulturbevegelsen. Permakultur vil si et naturlig system basert på å føre tilbake til lokale økosystemer og tilby bærekraftige alternativer til konvensjonelt landbruk. Til dags dato har vi brukt ca. 12 millioner kroner for å støtte de pågående 32 utviklingsprosjektene i 19 forskjellige land. Syv av disse produserer råvarer til vår “nye” Gode Gjerninger (Charity Pot), slik som rosentreolje, ylang ylang-olje, moringaolje, geraniumolje, fersk aloe, sheasmør og Fair Trade økologisk kakaosmør».
(lush.no)
Den bærekraftige
trenden vil fortsette å spre seg, noe som er svært positivt for Lush som kan få
flere kunder. Ved å kjøpe bærekraftige produkter, føler man seg som et litt
bedre menneske. Og hvem vil vel ikke føle seg som et bedre menneske?
Vi kjøper. Vi bruker. Vi kaster. Dette kaller vi lineærøkonomi. Som en rett linje, går produktet gjennom en vannrett reise fra fødsel til død – ofte alt for fort.
Ta klær som eksempel.
Det blir kjøpt 80 billioner nye plagg hvert år, i følge truecostmovie.com, som står bak dokumentaren The True Cost.
I «Grønn markedsføringsledelse» (Nygaard, 2019) kan vi lese at «I årene rett etter krigen (1945-ca. 1960) var situasjonen preget av å få i gang produksjonen av nødvendighetsvarer». «Som effekt av kortsiktige krav til økonomisk vekst og velstand utviklet man den tradisjonelle lineære modellen» (s.16).
Men heldigvis har man nå klart å finne ulike løsninger og metoder for å «stoppe» utviklingen. Og det er å ikke stoppe i det hele tatt, men heller det motsatte – å fortsette i en ring. Det er nemlig noe som kalles sirkulær økonomi, som gjør at produkters liv ikke tar slutt, men fortsetter i en sirkel.
«Den sirkulære økonomiens mål er å utnytte alle ressurser best mulig. Minst mulig skal kastes som avfall, men holdes i et kretsløp der stadig resirkulering fører til mindre behov for å ta ut nye råvarer. For å lykkes med sirkulær økonomi, må den tradisjonelle kjøp-, bruk- og kast – økonomien erstattes av en økonomi hvor sirklene er lukket. Ressursene forblir i kretsløpet, også etter at produktet ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål.» – (ks.no)
Ord som «forbruker» blir byttet med ord som «bruker» i den sirkulære modellen. I stedet for bruk og kast, blir det fokus på gjenbruk, redesign, material-gjenvinning og dele-tjenester.
«We’re taking our clothes back—over 1.2 million pieces since 2009. It’s part of our commitment to circular design. By taking responsibility for the lifecycle of our clothes, we’re patching up the holes in a flawed apparel industry and setting a new standard for sustainability. But we can’t do it alone. Every time you choose to bring your clothes back or shop Renew, you’re helping upend the conventional cycle of consumerism and creating a future without waste.»
At EILEEN FISHER, we design clothes to last. And when you’re done with them, we take them back to be worn, and loved, all over again.
Tilbakeholdning eller skjuling av informasjon, om det er med vilje eller ikke fra bedriftenes side, gjør at det blir vanskeligere for konsumenter å vite om produktene ble til på en forsvarlig måte. I forrige innlegg skrev jeg om barnearbeid-avsløringen gjort av Amnesty. Hvem vet om håndsåpen ved vasken inneholder palmeolje som ble utvunnet ved hjelp av barnehender?
Heldigvis har det nå kommet en ny type teknologi som kan bli det perfekte bindeleddet mellom uvitende forbrukere og selskapenes tilbakeholdte informasjon.
Løsningen på informasjonsasymmetriproblemet kalles Blockchain-teknologi.
I boken «Grønn markedsføringsledelse» av Arne Nygaard (2019), blir Blockchains beskrevet følgende: «(…) blockchain-teknologien kan bidra til kostnadseffektiv transparens og dokumentbarhet gjennom hele forkjyningskjeden fra produsent ned til markedet. Blockchain-teknologi kan muliggjøre nesten en fullstendig dokumentbarhet mht. bærekraft» (143).
Jeg lar denne vellforklarte videoen ta for seg Blockchain-teknologi nærmere:
Ganske utrolig genialt?
Dette gjør det mulig for oss konsumere som kjøper en håndsåpe å se hele reisen såpen var gjennom fra hvem som trakk ut palmeoljen, hvilken metode som ble brukt, hvor lenge det varte, hvor ofte arbeiderne jobber og så videre. Og dette gjelder også for de videre leddene som behandling av oljen og frakt til fabrikk. Slik kan vi se om produktene ble laget på en forsvarlig og trygg måte. Vi kan oppdage alt fra overarbeiding til farlige kjemikalier. Selskaper som tar i bruk Blockchain-teknologi og som følger nøye med på sine verdikjeder vil forhåpentligvis kunne fremstå som både bærekraftige og til å stole på – noe som kommer til gode for selskapet. Hvis flere selskaper slenger seg på Blockchain-trenden, legger dette press på de som ikke gjør det.
hackernoon.com
Kan Blockchain-teknologi redde verden fra kynisk og uærlig varehandel? Hva tror du?
Har du begynt å skamme deg skikkelig over mengden med plast
du kaster hver dag? (forhåpentligvis i den blå posen). Eller kanskje du så
dokumentaren THE TRUE COST rett etter du hadde kjøpt en genser på H&M og lurt
på hva som feiler deg?
Vel.
Det er ikke bare din skyld.
Det er nemlig noe som heter CSR; Corporate social responsibility.
Dette handler om at alle bedrifter har et samfunnsansvar. De har et ansvar for miljøet,
mennesker og hvordan de velger å tjene pengene sine. Det handler ikke om hvor
mye penger de gir til veldedighet, men hvordan de først fikk pengene og om det
var på en ansvarlig måte.
Samtidig så er det slik at uten oss kunder, er bedriftene ingen ting. Hvis ingen vil kjøpe, kommer de heller ikke til å kunne selge. Vi har faktisk en del makt vi også som forbrukere. Problemet er nok at vi ikke «ser» at det i det hele tatt finnes et problem. Ikke bare havner plastikk i den andre enden av verden tilslutt, der tannkremtuben flyter inn på en strand. Men det er også der, langt, langt borte, hvor det finnes mennesker som lager disse produktene – under forferdelige forhold. «Hvordan skal vi liksom vite om dette?», tenker nok mange.
Denne tannkremen ser kanskje kjent ut?
Selskaper, som i dette tilfellet er Colgate-Palmolive, har nemlig ansvar på
flere områder. Alt fra design, materiale, markedsføring, produksjon og buskap, til
rettferdig lønn til arbeiderne, trygge arbeidsvilkår og hensyn til lokalsamfunnet
de opererer i.
Colgate-Palmolive hadde bare for noen få år siden både såpe og tannkrem fulle av «microbeads». Dette er små plastperler, altså mikroplast. Denne mikroplasten var ikke biologisk nedbrytbar, noe som førte til skade på marinelivet og dyr i havet. Ikke bare det, men det førte også til vannforurensning da mikroplast kom seg gjennom dreneringssystemet. (aim2flourish.com). Colgate sier at ingen av deres produkter lenger inneholder «microbeads» og at de stoppet med det i 2014 (colgatepalmolive.com).
nature.org)
Større selskap, betyr større påvirkningskraft. Bildet over viser hvordan for eksempel Colgate har et «indirekte» ansvar for kunders sløsing med vann. Det blir feil å si at Colgate gjør at folk sløser masse med vann, samtidig som at det blir feil at de ikke skulle tatt noe ansvar. Fordi alle bedrifter, selskaper og organisasjoner har et ansvar til å bruke innflytelsen riktig og utnytte makten og plattformen til noe godt.
Her tar også Colgate (litt mer) ansvar ved å finne den beste løsningen på en miljøvennlig tannbørste. (dentistry.co.uk)
Fra pakning og plastikk – til barnearbeid
Visste du forresten at navnet Palmolive, kommer fra at
selskapet Colgate-Palmolive begynte å produsere såper laget av palmeolje og
olivenolje? Ja, palmeolje, som er årsaken til at Amazonas kanskje snart forsvinner.
Palmeolje er et billig alternativ, noe som gjør den til en attraktiv
ingrediens. Men palmeoljeproduksjon har ført til forurensning, sosiale
konflikter og brudd på menneskerettighetene (smh.com.au).
Colgate-Palmolive hadde produkter med palmeolje i seg så
lenge siden som i 1898. Men gjett hva? I dag er Colgate fortsatt linket
til palmeolje (greenpeace.org).
Så nylig som i Januar i år kom det frem at Colgate-Palmolive er 1 av 9 internasjonale
selskaper som er identifisert i Amnesty International sin siste rapport om bruk
av palmeolje som angivelig ble utvunnet ved utnyttelse av barn i Indonesia. (sportsfinding.com).
Tenk, det. Barn til arbeid, som er farlig og skadelig for
små kropper.
I følge Amnesty fortalte en 10 år gammel gutt: “I don’t go to school… I only pick up the loose fruit. The hardest thing is to gather the loose fruit because they are heavy. My hands hurt and my body aches”.
amnesty.org.uk/
Som Meghna Abraham i Amnesty selv sier: “Something is
wrong when nine companies turning over a combined revenue of $325 billion in
2015 are unable to do something about the atrocious treatment of palm oil
workers earning a pittance.”.
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Hvordan kan så
store selskaper med så mye penger velge å blankt ignorere menneskeliv og
barn (!) nederst i deres forsyningskjede?
Kanskje ingen visste stort bedre i 1898. Selv om New York hadde
både aviser og maskiner på den tiden, spredde jo ikke informasjon seg så fort
globalt som det gjør i dag. Ikke i nærheten. Vi er i 2020 nå og har noe kalt «internett»
som gjør at gravejournalistikk
som dette gjort av Amnesty, vil til slutt komme å bite deg i…. stumpen.
Så hvilken faktor er det som egentlig sitter på evnen til å
kunne «velte systemet»?
Hvis kunder ikke vet hva som egentlig befinner seg
nederst i bedriftens forsyningskjedeog bedriftene selv ikke vil si noe –
da trengs det et mellomledd.
Media kan være til god hjelp. Men det finnes ny teknologi som kan bli det «perfekte»
mellomledd. Flere store bedrifter har begynt å allerede ta det i bruk.
I mitt neste innlegg skal jeg fortelle om dette og hva det
er. Så stay tuned!
Vet du hvilken teknologi jeg snakker om? Legg igjen en kommentar!
Før du leser: Dette er kun ment som en innovasjon-students`
syn på bærekraft og Equinor. Jeg er overhodet ingen ekspert (enda) på hverken
bærekraft, Equinor, velferdsstaten eller epler.
Equinor het før Statoil, men det visste du kanskje. Men visste du at de endret navn fordi deres forrige navn inneholdt OIL i seg? Det finnes mange triks for å virke mer miljøvennlig. Å virke mer miljøvennlig enn man egentlig er, og bruke «bærekraft» for å bli bedre likt, når man ikke egentlig er særlig bærekraftig, kalles greenwashing. Jepp, det har nemlig et eget ord. Husker du sist du så et selskap promotere seg som «grønn» og du måtte myse litt med øynene? (Let me know in the comments forresten!).
Å bytte navn var ren strategi for oljeselskapet Equinor.
Dermed vil folk tenke litt mindre på en miljøversting når de hører navnet. Men vil
det fungere i det lange løp?
Det virker som om «alle» bedrifter har fått med seg viktigheten av bærekraft. Danmark har TO bedrifter på første og andre plass på listen over verdens mest bærekraftige bedrifter; Ørsted A/S og Chr. Hansen Holding A/S. Førstnevnte tok en kjempeendring, eller som de selv kaller det «from black to green». Nå er det snart vanskelig å finne en bedrift, organisasjon eller selskap som ikke har «tatt en grønn vending», med andre ord; begynt å tenke mer bærekraftig. Det snakkes mye om at «sustainable development is the only way forward» og at for at en bedrift skal klare seg langsiktig må en tenke bærekraftig.
Se for deg at du skal kjøpe epler på butikken. Du ser et
eple så rødt og fint. Det skinner og er blankt. Det ser ut som det ble plukket
ned fra treet i går. Men i det du skal til å kjøpe eplet får du øye på en liten
mark som krabber ut av eplet. Kjernen er råtten. Du velger å ikke kjøpe eplet, og
mister det på bakken mens du skriker til. Eplet ble aldri kjøpt.
Fin metafor?
Sånn kan det virke for fremtiden til Equinor. Det fungerer ikke å drive et selskap hvor kjernen baserer seg på nettopp det de fleste folks verdier ikke bunner i den dag i dag – miljøforurensing. Kjernen er råtten. Det hjelper ikke uansett hvor godt man «pleier utsiden» med nytt navn, ny logo eller ny reklame. Solcellepanel eller vindmøller er kun fint til pynt når kjernevirksomheten fortsatt er olje.
Hvis jeg som ydmyk student skulle kommet med en form for råd, hadde det vært (som er ganske selvsagt): Det er greit å fortsatt la olje være en del av det, men som en bit blant bærekraftige løsninger. Det er vanskelig å gi opp noe som gjorde at dette landet gikk fra null til hundre i velstand. Men er vi så glad i velstand at det skal gå på bekostning av hele kloden? Vi kan jo uansett ikke gå rundt i dress med stresskoffert hvis alt er jevna med jorda. Eller?
Det er mange selskaper som skryter på seg at de bryr seg om bærekraft, men det viser seg at det er ikke alle som “walk the walk”. Jeg tok en nærmere titt på leketøysgiganten Mattel og deres forhold til bærekraft.
FN´s bærekraftsmål er en felles plan for land, næringsliv og sivilsamfunn for å blant annet utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Mange tror at «bærekraftig utvikling» kun går ut på å tenke miljøvennlig og resirkulere avfall. Men det er mye mer enn som så. På FN sine sider kan vi lese at «Bærekraftig utvikling handler om å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine. Bærekraftsmålene reflekterer de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling: klima/miljø, økonomi og sosiale forhold». FN har altså 17 mål og 169 delmål i sin plan (se bilde).
Man skulle tro at alle bedrifter har et ansvar, men det kan virke
som mange bedrifter og organisasjoner har samme tankegang som Milton Friedman; «The
only responsibility of business is to increase its profits» (1970). I en
spørreundersøkelse SR-bank har gjennomført blant 800 bedrifter i Sør-Norge,
svarte 80 prosent av bedriftene at de er opptatt av bærekraft, men bare en
tredjedel har gjort noe med det. Selv har SR-Bank valgt seg ut 3 av FNs 17
bærekraftsmål som de prioriteter.
Her på høyskolen, fikk vi i fjor besøk av Orkla som forklarte oss hvordan blandings-emballasje faktisk ikke er så ille som man skal ha det til. Matsvinn er nemlig langt verre for miljøet enn emballasjen rundt mat. Det har vært mye kritikk av plast rundt frukt og grønt. Meg selv inkludert hadde en slags plast-fobi en periode. Så det var klart at jeg fikk litt bakoversveis da Orkla brettet ut om Toro og de gjennomtenkte posene deres. Det ga meg også en tanke. Hva med emballasje på produkter som ikke egentlig trenger emballasje? Hva med for eksempel leker?
Stort selskap, store oppgaver
Etter å ha jobbet i lekebutikk i over to år var det jo
naturlig at jeg etter hvert ville bli interessert i leker. Jeg fant blant annet
igjen min elsk for Barbie, som jeg så høyt forgudet som barn. I tillegg var det
alltid gøy å se flere traller rulle inn med «Hot wheels»-biler, som mine yngre
brødre elsket når de var små. Og for å ikke snakke om Fisher-Price – for en
kvalitet!
Og det er Mattel som er eier av alle disse tre.
Etablert i 1945 med hovedkvarter i California, er Mattel en amerikansk multinasjonalt leketøysprodusent og underholdnings-selskap. I følge wikipedia.org er Mattel verdens største leketøysfirma etter inntekt. Med tanke på hvor store de er, kan man lure på om de også velger å ta et ansvar med tanke på bærekraft. Og et raskt google-søk skal vise oss at – ja det virker som de vil engasjere seg. De har nemlig i 2018 teamet opp med selveste FN hvor sammarbeidet går ut på å spre budskapet om FN`s bærekraftmål til barn og familier. Dermed blir bærekraftsmålene fortalt ved hjelp av «Lokomotivet Thomas og vennene hans». Ganske genialt.
Men Mattel er ikke perfekte. De har hatt sine skandaler med tilbakekalling av produkter (2007) og beskyldning for nedhogging av amazonastrær (2011). Men kanskje de nå er på steg i riktig retning? På deres sider finner vi at Mattel har sammarbeid med en rekke organisasjon fra Mekong Club (som kjemper mot moderne slaveri) til UCLA’s Children’s Hospital og Beijing Children’s Hospital. De har også startet samarbeid med How2Recycle, hvor kunder kan sende sine slitte eller ødelagte produkter til Mattel for resirkulering.
I 2011 satte Mattel i gang «Sustainable Sourcing Principles (…) to demonstrate our commitment to conserve natural resources by advancing the use of post-consumer recycled content sustainably-sourced paper and wood fiber in our packaging and products. Our Sustainable Sourcing Principles guide us in diligently improving how we conserve resources, advance responsible sourcing practices, and encourage our supply chain partners to do the same». Den står fortsatt like sterk i dag med målet om at 100% av materialene i alle produkter og emballasje skal være av resirkulert, resirkulerbart eller Bio-basert plastikk innen 2030. Mattel skriver også «Currently, 93% of paper and wood fiber used in our packaging and products contains Forest Stewardship Council (FSC) or recycled content. We have exceeded our 2018 goal of 90% sustainably sourced or recycled content for products and packaging, and are on track to achieve our goal of 95% by 2020. These goals include paper fiber in packaging for our products, as well as paper and wood used in our products».
Mattel har ikke valgt ut tre fokusområder fra FN`s liste, slik mange andre bedrifter har. Men det kan virke som de retter seg mot lagt flere enn tre områder på listen. Det blir spennende å se om Mattel vil klare «100%-målet» sitt innen 2030. Da gjenstår det vel bare å ønske de lykke til!
